Vi blogger 

Hvorfor jeg skapte Medvandrer

Det startet ikke som en idé. Det startet som en følelse.

En følelse av at altfor mange mennesker sitter alene i rom som krever mer av dem enn de egentlig har krefter til.

Jeg har møtt mennesker som gruer seg i dagevis til et møte.

Ikke fordi de ikke vet hva de vil si, men fordi de må stå i det alene.

Og jeg har hørt setningen mange ganger:

"Det var ikke det som ble sagt som var verst –

det var at jeg satt der helt alene."

Den setningen ble værende i meg. Mellomrommet ingen helt tar

Vi har terapeuter.

Vi har rådgivere.

Vi har jurister.

Vi har systemer og tjenester.

Men det finnes et mellomrom som ikke alltid fylles: rommet for det menneskelige nærværet når livet er vanskelig.

Noen ganger trenger vi ikke behandling.
Noen ganger trenger vi ikke løsninger.
Noen ganger trenger vi bare et annet menneske i rommet.
Et vitne.
Et medmenneske.

En som hører det samme som oss.
Ikke for å ta over – men å være med

Medvandrer handler ikke om å snakke for noen.

Ikke om å løse situasjonen.

Ikke om å være ekspert.

Det handler om å gå ved siden av.

Å være en rolig tilstedeværelse.

Å bidra til at et menneske kjenner litt mer trygghet i noe som ellers føles overveldende.

Vi mennesker er ikke laget for å bære alt alene.

Likevel prøver mange av oss.

Lav terskel, fordi livet kan være dyrt nok

Jeg vet også at mange som trenger støtte

ofte har begrenset økonomi.

Derfor måtte Medvandrer være et lavterskeltilbud.

Fleksibelt. Menneskelig. Tilgjengelig.
Ingen skal måtte stå alene fordi lommeboken er tynn.

Et stille opprør for mer menneskelighet

Kanskje er Medvandrer også et lite, stille opprør.

Mot en tid der alt skal effektiviseres, løses og fikses.

Noen ting skal ikke fikses.
De skal møtes.

Medvandrer er mitt bidrag til litt mer medmenneskelighet i praksis.

Hvis du trenger det

Hvis du kjenner at dette treffer noe i deg, så er du velkommen. Du trenger ikke ha de rette ordene. Det holder å kjenne at du ikke vil stå alene.

Vi tar praten - Sammen.

Christl  
Vi Tar Praten

Egoet er ikke fienden - Det er et verktøy.

Egoet er ikke fienden. Det er et verktøy.

I mange spirituelle miljøer har egoet fått et ganske dårlig rykte.

Som om det er noe vi burde bli kvitt, overvinne eller holde nede.

Men sannheten er litt mildere enn som så.

Egoet er egentlig bare den delen av oss som hjelper oss å forstå hvem vi er,

og hvordan vi beveger oss i verden.

Det er det som gir oss et «jeg», grenser, personlighet og retning.

Uten ego hadde det vært vanskelig å fungere i hverdagen.

Utfordringen oppstår først når egoet får styre alene.

Når det tar lederrollen i stedet for å være i tjeneste for noe større i oss –

det vi ofte kaller høyere selv, hjerte, sjel, eller bare: den dypere sannheten om hvem vi er.

Når kontakten med det indre kompasset svekkes,

da prøver egoet å ta over.

Ikke fordi det er slemt,

men fordi det tror det må beskytte oss, prestere for oss, kontrollere for oss.

Men egoet var aldri ment å være sjef.

Det er ment å være en hjelper.

Når balansen er god, fungerer egoet som en slags formidler:

det representerer oss ute i verden,

men vet innerst inne at det ikke er hele oss.

Da kan vi spille rollene livet gir oss – forelder, kollega, venn, menneske –

uten å glemme hvem vi er bak rollene.

Da er vi i verden, men ikke fanget av den.

Så lenge vi tar vare på kontakten med det som er større enn frykt og fasade i oss,

er ikke egoet en trussel.

Da kan det få gjøre jobben sin,

uten å måtte styre alt.

Det er ikke usunt å ha ego.

Det er menneskelig.

Men som med alt annet, fungerer det best når det er i balanse,

i samarbeid med hele deg –

ikke på bekostning av deg.

Og kanskje handler indre vekst ikke om å bli kvitt egoet,

men om å la hjertet få være kaptein,

og egoet en god og lojal styrmann på reisen